Na Meo

Mens jeg sykler sorover langs riksvei en, kjorer en motor sykkel opp pa siden av meg. Den bakerste av de to jentene pa motorsykkelen rekker meg en rod rose. De sa vel at jeg trengte en oppmuntring; det er tungt a sykle selv om veien er flat. Eller kanskje fordi det var en typisk vietnamesisk spontan handling, helt uten noen som helst grunn. Eller kanskje de ville gjore det enda tyngre a reise fra Vietnam? De siste dagene har ihverfall noen provd a gjore avreisen fra landet lettere. Pa et hotell ble kompasset stjalet fra sykkelen en natt. Og mens jeg spiste lunsj, klarte noen a roske distansetelleren av sykkelstyret. Men na har jeg truffet sa mange folk at jeg ikke lar noen fa personer fa meg til a hate en nasjon. Og tyvene har egentlig rett; en sykkeltur som denne handler ikke om tilbakelagte kilometer, gjennomsnittfart og topphastigheter, snarer hvem jeg treffer og hva jeg larer.

Fra de flate omradene ved kysten, gar veien vestover. Langs veien star hvite murhus. De fleste har en fiskedam mellom veien og huset. Neste dag ser jeg noen skogkledde aser, og deretter dukker noen bergknauser opp. Sa folger noen dager opp langs en elv. Her felles bambus i assidene, for stokkene kvistes og sklis ned lia til veien. Herfra bares bambusen til landsbyene, hvor de lastes opp pa russiskproduserte lastebiler og kjores vekk. I Kina var bambus tegnet for styrke, noe som ble underbygget av tredve etasjes hoye stilaser av bambus. Og det var vel akkurat dette forholdet mellom styrke og vekt som gjorde at en fantasifull person kom pa a bruke disse tropiske trarne kunne brukes som skistaver.

"Det er en god restaurant rett over pa den andre siden av veien", reklamerer damen som driver det eneste vertshuset i landsbyen Quan Son. Naturligvis sier hun det, for hun driver ogsa restauranten. Men hva jentene som serverer driver pa med, er noe mer uklart. De klarer ikke a ta imot bestillingene, de vimser rundt med middagstallerkene, for de plasserer dem pa feil bord. Hver gang de passerer speilet pa veggen, blir de staende og bestrakte seg selv sa lenge at bestillinger, bestikk og bordplasseringer er glemt. Men sa er da ogsa serveringsjobben kun et alibi for deres egentlige yrke. Nar de siste middagsgjestene omsider har blitt mette, kommer jentene kommer ned til vertshuset. Ikke lenge etterpa svinger to biler inn pa gardsplassen. Atte menn stiger ut. To av dem forsvinner inn med noen jenter, mens de seks andre mennene blir sittende a skrale mens de drikker ol rundt et bord utenfor inngangen. "Er du gift?", spor Toi, ei av jentene som ble veiet og funnet for usexy. Hun kommer fra en landsby lenger opp i dalen. "Nei. Er du?". Hun later som om hun tar av seg en ring som hun kaster mot elva. Hun forsorger sonnen sin selv. "Sa derfor jobber jeg her". "Liker du jobben din?", spor jeg. Toi stirrer dumt pa meg. "Ta meg med til Norge!", sier hun lavt. "Jeg skal ikke dit. Jeg skal til Laos". "Ta meg med deg til Laos". Det er nok ikke sa lett a vare jente i Vietnam. Den aldri smilende vertinnen lytter til samtalen; hun liker forhoret mitt darlig. "Du! Ga og legg deg!".

"Hold kjeft!". "Hold kjeft sjal!". Noe knuses, og deretter holder ingen av dem kjeft. Ekteparet pa rommet ved siden av holder slikt et leven at det ikke er rad a sove. Her i landsbyen Na Meo har jeg har leid et rom av dem for natten. Plakatene pa veggene rundt meg tyder pa at jeg har leid gutterommet, og at sonnen flyttet ut en gang rundt fotball-vm i 1998. Jeg forstar ham godt.

Pa veggen i stua sa jeg nok et bilde av Ho Chi Minh. I motsetning til sine kommunistiske statslederkollegaer, kom Ho Chi Minh fra det med aren i relativt god behold. Hans kjepphest var hoy moral, og han skal visstnok ha etterlevd sin lare. "Jeg var ikke fodt kommunist", skal han ha sagt. "Jeg var fodt patriot". Kommunist ble han fordi det passet best; det var der han fant stotte. Ironisk nok kan det se ut som om forsoket pa a bekjempe kommunismen ble kommunismens drivstoff. Og hvordan gikk det med Ho Chi Minh? Han dode som kommunistiske statsledere flest: raskt, uten sykeleie og pa hemmelig dato. Det vil si, noen visste jo nar, men det var bare det at datoen 2. september 1969 passet darlig. Det var nemlig datoen han erklarte Vietnam selvstendig, og dermed selveste nasjonaldagen. Og i Vietnam feirer man ikke fodselsdager, men dodsdager. Den 3. september var derimot ledig. Forst na i senere tid har Ho Chi Minh fatt godkjent sin korrekte dodsdag.

Mens jeg ligger her, tenker jeg pa landegrensen hundre meter nede i veien. Jeg gikk ned dit tidligere i dag. Uniformerte tollere endevendte kurvene som noen damer bar med seg, for de fikk overrukket en pengeseddel. Bak skuret renner elven fritt, mens skyene over elven passerer grensen helt uten besvar. Fisken i elven og fuglene i luften ser heller ikke ut til a vite at det er en landegrense de passerer. Kun menneskene - jordens antatt mest intelligente skapning - har kommet pa denne maten a dele inn verden pa. Jeg har egentlig ingenting a klage over, jeg som har penger nok til a vare velkommen over hvilken som helst grense, men jeg er et relativt sjelden unntak. Folk flest har innskrenket bevegelsesfrihet til et gitt omrade. Kun fordi de er fodt og oppvokst der, med de forutsetningene det innebarer. Hva gavner disse grensene? Folk har migrert i artusner - nesten som en del av evolusjonen - for det for noen hundre ar siden ble tegnet streker pa kart. Siden har millioner av mennesker mistet livet i kampen om disse usynlige strekene. Hva ville skje om alle disse grensene rett og slett opphorte?

For forste siden gang siden svenskegrensen gruer jeg meg ikke til grensepasseringen - haper jeg ikke slippes ut av Vietnam.